26.06 – 2007
Her går det i samme tralten. Var i gamle Nessebar idag også, gitt. Det fascinerende er at vi alltid finner noen nye boder som vi ikke har sett ordentlig før, eller noen nye gater der. Så man blir liksom aldri mettet på den byen og det markedet. Noe jeg liker veldig godt, og så er det praktisk da det ligger med gåavstand fra hotellet vårt. :)
Men idag var vi så lei av å gå frem og tilbake i ett sett, så vi labbet ned til der hvor CityTrainene går fra og så tok vi det bort til markedet. Er ikke noe dyrt, og så går det ganske fort. Er spesielt deilig når det er så varmt som det er. Den høyeste temperaturen vi har hatt er 42 varmegrader, og det var i skyggen.. Så da er det lurere å ta CityTrain enn å gå oss frem til den store gullmedaljen, med heteslag som premie.
På markedet gikk vi rundt og koste oss og slik. Svidde av de siste levaene og stravinskyene våre, og handlet fra oss i det storde og det hele. Er siste dagen vi har på å handle ting der nå, så da må vi jo få handlet det vi skal så vi ikke angrer på noe vi ikke fikk kjøpt.
Det er en morsom kar der, en av innkasterne utenfor en restaurant ganske tidlig i gata. Han husker oss hver gang vi går forbi. En gang så kom han opp på fortauet til oss når pappa skulle ta ut penger fra minibanken. Og så ville han ha oss inn på restauranten sin (han prata engelsk). Og så sa han noe, som fikk Ailin til å begynne på “I scream, you scream, we all scream for icecream”-regla. Og da sa han “We all scream for happiness!” og så pekte han ivrig på restauranten sin. Livlig fyr, det der.
Senere da vi gikk inn til gamlebyen for å spise, da måtte vi jo gå forbi ham enda engang. Og så sa vi “Later!” til ham da han spurte om vi ville inn å spise hos ham nå. Noe som ga ham vann på mølla, så han fortsatte: “You said later yesterday, and the day before that. And today.” Hvorpå pappa svarte: “We’re going home tomorrow. Maybe next year!” Da gikk han bort fra oss, men da vi hadde gått litt fremover igjen, kom han bort til oss og sa “Hey! One year passed so fast, now it is 2008. I welcome you to eat here now.” Da fniste jeg litt.. hihi. Det var litt kult.
Det er kult å være turist i Bulgaria.
